Første setning:De bodde i Santa Rosa, i et hus hvor det alltid var mørkest om sommeren.
I huset i Santa Rosa bor Teresa sammen med de to eldre brødrene, Reuben og Silver, mora Dina som skyr solskinnet og drømmer om mytiske menn på hvite hester, og den misfornøyde faren King Connors. Boka starter som en oppvekstroman, med en vanskelig far og et påfølgende brudd mellom foreldrene, men den snor seg rundt og blir en fortelling om myten vi skaper for oss selv, om lengselens styrke, og om incest.
For storebroren Silver er en Aria, en av de mytiske mannsskikkelsene Dina har fortalt Teresa om i godnatthistoriene opp gjennom årene. Og bare Teresa forstår Silver og kjenner ham til bunns, og det oppstår en dragning mellom de to som ikke er av det sunne.
Alice Hoffman har en særegen måte å fortelle på. Samtidig som hun bruker detaljer, som roseduften som henger om Teresa, på en symbolsk måte, tegner hun også opp historien med grove strøk. Hun dveler ikke, lar oss ikke henge fast i tankene og nevrosene til karakterene, men lar årene seile forbi. Det var noe med denne fortellermåten som gjorde det vanskelig for meg å bli grepet i starten, som om Hoffman holder leserne litt på avstand til karakterene, ikke vil slippe oss helt innpå dem. Men når halve boka var lagt bak meg og jeg fortsatte å følge historien, så var det med ekte leseglede.
Hvite hester er ei bok som henger igjen i meg, like mye på grunn av Hoffmans grep som av fortellingen selv, og det har vekket en nysgjerrighet i meg. Jeg har lest Hoffman før, uten at jeg den gang har følt at hun har utmerket seg på den ene eller andre måten. Nå er jeg derimot nysgjerrig på hva annet hun har skrevet - og hvordan hun har skrevet det.
Utgaven jeg leste ble utgitt for 26 år siden. Det er ei bibliotekbok med datotavle og lånekortlomme. Den er gul i papiret og ryggen har begynt å løsne, og den har blitt lest av mange, mange mennesker opp gjennom årene. Jeg tar meg i å lure på hvordan de har møtt disse ordene som jeg nå har lest, hva har de tenkt når de har vendt om sidene og lest videre?
Det får jeg aldri vite, men jeg kan vite hva andre synes om boka og forfatteren. Det er nemlig takket være andre bloggere at jeg bestilte Hvite hester på biblioteket. I motsetning til meg synes f.eks. Knirk at hun kom nært innpå karakterene. Janke kaller Hoffman for magisk, og Jorid omtaler oppdagelsen av Hoffman som et lykketreff.
5 kommentarer:
Dette er en av de første jeg leste av A.H - og den la grunnlaget for et langt og intenst forhold til forfatteren. "Stjerner lyser hvite" er en annen bok som jeg gikkfullstendig opp i, og som er like bra hver gang jeg leser den. Hun er en suveren forfatter - og disse bøkene er noen av de som gjør hun så spesiel.
Nok en Hoffman elsker her. Second Nature er en av favorittene - men liker også -stjerner lyser,, - som nevnes over og Practical Magic og Turtle Moon.
Den eneste Hoffman boka jeg ikke har likt noe særlig er den som parodierer eller speiler Wuthering Heights - husker ikke hva den heter i farta - var det Local Girls?? hmm.
Ihvertfall en fantastisk forfatter!!
Ja! Det er en så fin tanke! At mange mennesker har lest samme bok, og alle har møtt fortellingen på ulike måter. Det er en av grunnene til at bibliotek er en magisk sak. Rett og slett.
Alice Hoffmann har gitt meg mange gode timer også, først med Illumination Night, og senere med Huset og fuglen, og Blå dagbok. Kanskje jeg må ta med meg en ny Hoffman-bok neste gang jeg er på bbiblioteket :)ho
Det er tydelig at dette er en forfatter som har berørt lesere. Kanskje jeg skal prøve 'Stjerner lyser hvite' neste gang jeg plukker med meg en Hoffman-bok.
Legg inn en kommentar