”The Thirteenth Tale” av Diane Setterfield

Første setninger:

It was November. Although it was not yet late, the sky was dark when I turned into Laundress Passage.

Med debutromanen ”The Thirteenth Tale” har Diane Setterfield skrevet en spenningsroman i den gotiske tradisjonen av klassikere som ”Woman in White”, ”Rebecca” og ”Jane Eyre”. Romanen når riktignok ikke opp til klassikerne, men den er absolutt bedre enn ”The House at Riverton”, en annen roman i samme sjanger som har forsøkt noe tilsvarende, men i mine øyne feilet totalt.

Vi møter Margaret Lea som jobber i farens antikvariat. En dag får hun et brev fra Vida Winter, en berømt og bestselgende forfatter, som ber Margaret skrive biografien hennes. Winter er kjent for å fortelle skrøner til journalister som vil vite mer om bakgrunnen hennes, men nå, med en fot i graven, lover hun å fortelle sannheten om fortiden sin til Margaret. Og det er her selve historien ligger. For hva er forbindelsen hennes til herskapshuset Angelfield og familien March? Og hva er det fortiden gjemmer som hun har vært så desperat etter å skjule?

Setterfield bruker alle de velbrukte elementene som hører en gotisk spenningsroman til: det store, dystre herskapshuset; en vakker og mystisk hage; hint om familiære forbindelser som kanskje er litt for nære; galskap; tvillinger med et spesielt bånd; og selvsagt, død og forsvinninger på mystisk vis.

For meg som liker spenningsromaner i denne sjangere, var det deilig å synke inn i fortellingen. Den er lettlest og nysgjerrigheten driver leseren stadig videre fremover i historien. ”The Thirteenth Tale” er likevel ikke en spenningsroman vanlig forstand, for det er aldri noe som egentlig står på spill for personene her i nåtiden. Selv om det kommer avsløringer som griper inn i nåtiden, er hele spenningsmomentet er knyttet til fortiden. Det gjør at romanen er en hel del tammere enn andre nye romaner i sjangeren, som f.eks. Carol Goodmans ”The Lake of Dead Languages”.

I tillegg skjemmes fortellingen av en elendig løsning på mysteriet. Det er ikke en deus ex machina løsning, men det er like irriterende. Forfatteren ber leseren tro noe som er så usannsynlig at det faller på sin egen urimelighet. "Den trettende fortelling", som romanen heter på norsk, er en grei gotisk fortelling som blir ødelagt av en lettvint og lite troverdig slutt.