"The Poisonwood Bible" av Barbara Kingsolver

Ved en tilfeldighet befant jeg meg i mai på det afrikanske kontinentet også gjennom en annen roman, Barbara Kingsolvers flotte "The Poisonwood Bible" (på norsk: "Gifttreet"). Denne boka tok meg til et av nabolandene til Angola, nemlig Belgiske Kongo, (tidligere Zaïre, i dag kjent som Den demokratiske republikken Kongo), på sekstitallet, hvor den amerikanske familien Price, bestående av far, mor og fire døtre, drar til landsbyen Kingala for å omvende de afrikanske hedningene.

Til tross for at den eminente bloggen Bookhouse Girls har anbefalt romanen og at den også kom sterkt anbefalt av ei i skrivegruppa mi, var jeg litt skeptisk før jeg startet. Jeg har hittil ikke vært særlig interessert i Afrika, og jeg er slettes ikke interessert i religion og i alle fall ikke i misjonering. Men jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg var grepet.

Familien forlater USA med naiv optimisme om misjoneringens herligheter, og møtet deres med Kongo er fylt av fordommer og slit. Selv om det for noen av karakterene forblir på denne måten, er det tydelig at Kingsolver har et annet og mye mer kjærlig syn på Afrika. Hun tegner et land fylt av lyder og farger og tålmodighet, og hun stiller kritiske spørsmål til sine egne landsmenn og europeernes rolle i Afrika.

Historien er fortalt fra de fem kvinnenes synspunkt, og de veksler på å fortelle historien. Rachel er eldstedatteren som står midt i tenårene med de overfladiske og selvsentrerte synspunkten karakteristisk for denne perioden av livet. Leah er den sunne halvdelen av et hyperintelligent tvillingpar, og hun er den som hardest forsøker å vinne farens kjærlighet. Adah er den skakke og tause delen av tvillingparet, en skade under fødselen har lammet halve kroppen hennes. Og Ruth May er minstebarnet som bringer et barnlig naiv og morsomt syn på tingenes tilstand. Mamma Orleanna forteller sin del av historien som tilbakeblikk, og kan på den måten plante hint om tragedier som venter.

Kingsolver har klart å skape distinkte stemmer for alle fem, noe som gjør at det både er lett å følge vekslingen mellom de forskjellige synspunktene, og at karakterene virker troverdige og fullendte. Bare faren fremstår som litt for enkelt skisset opp, jeg får ikke helt taket på ham og savner kanskje litt mer utfylling av ham og hans beveggrunner. At han fremstår så endimensjonal kan selvsagt skyldes at han ikke har fått sin egen stemme, men kun sees gjennom øynene til døtre og kone.

Hvis jeg skal ha noe å utsette på denne romanen, er det at den er for lang for min smak. Boken kunne godt ha sluttet i det de forlater Kingala, men istedet har Kingsolver valgt å fortelle hele historien deres, frem til i dag. Selv om det hun forteller om det politiske som skjer i Zaïre/Kongo er interessant, falt interessen min for karakterene mot slutten av boken. For eksempel irriterte det meg at Rachel selv som femti-åring er like grunn og kunnskapsløs og snakker likedan som hun gjorde som 16-åring.

Hadde jeg derimot slått igjen boken ca 100 før sider før slutten, idet de kom seg ut fra Kingala, hadde det vært en udelt positiv leseropplevelse. Romanen anbefales.

Et intervju med Barbra Kingsolver kan du lese her.