”Happy” av Linn T. Sunne

Linn T. Sunne vant årets Bragepris i kategorien beste barne- og ungdomsbok med romanen ”Happy”. Jeg ble kjent med Linn under Nano i 2005, og åpnet boka med både forventning og litt uro. Hva om jeg ikke likte den? Kunne jeg blogge om boka hvis den ikke falt i smak? Ville jeg klare å si sannheten uten å holde tilbake hvis jeg måtte kritisere den?

Jeg har ikke fått svar på problemstillingen, for Bragejuryen har gjort et godt valg. ”Happy” er ei velskrevet og velkomponert boka med høy gjenkjennelsesfaktor.

Dette er historien om Mo, som er ny i klassen, og som slår skrøner om mor og bror og andre ting for å gjøre seg mer interessant. Men løgner har en tendens til å slå tilbake, noe Mo opplever, og hun får en vanskelig start som den nye jenta i klassen.

Men ”Happy” handler om mer enn det å være ny. For hvor er egentlig mor til Mo? Og hvorfor har Mo slik et anstrengt forhold til hunder? Leserne får ikke vite det før klassekameratene, og dermed opparbeider Sunne en spenning og nysgjerrighet som driver oss fremover.

Det er også en av styrkene i teksten. Sunne mater ikke leserne med teskje, men stoler på at de har ei hjerne og kan bruke den. Hun viser karakterer og relasjoner gjennom dialog, uten å føle behovet for å utdype og tvære ut i forklarende avsnitt etterpå, sier det som trengs å sies, ikke mer.

Gjenkjennelsesfaktoren ligger først og fremst i personene. Flokkmentaliteten som lett oppstår i skolegården, hvor ekle unger kan være mot hverandre. Vi møter den gode, grå musa og klassens pene, men slemme, alfajente, stereotyper det hadde vært lett å sende inn i klisjeenes verden, men som Sunne drar frem i lyset:

”Ho som spurde, var sjefen. Ho heitte Mathilde, eitt av namna eg hadde fanga opp i klasserommet. Pen, men det var ikke berre det som gjorde det. Ansiktet hennar var fullt av lys på en slik måte at du berre måtte sjå på det.”

Og slik beskrives Mos første besøk hos den grå musa hun har bestemt seg for å bli venn med:

”No var det onsdag, og eg satt her på senga til Hanna på det litt stygge rommet i det raude huset. Og eg såg at rommet ikkje var stygt, det var vakkert, på ein kvardagsleg, jamn måte.”

Rommet blir en metafor, ikke bare på Hanna, men også på det livet Mo ønsker seg.

Personene i boka står i grenselandet mellom barn og ungdom. De går i siste klasse på barneskolen. Språket i boka er ikke søtladdent barnebokspråk som snakker ned til barna, men et skrapet, tøft språk som nok vil appellere til aldersgruppa:

”Eg hadde sagt for mykje. Eg såg det av blikka, dei i klassen snudde seg. Og eg slutta å fortelje om klimaet i den vestlege delen av Afrika. Om kor forskjellige folka der er. Om nubiarane. Nubaene. Dinkaene.
- Så flott, sa Vibeke. – Har du brukt Internett, kanskje?
- Ja, sa eg, og så snakka vi om noko anna.”

Skal jeg utsette noe på boka, må det være at forklaring på hvor mammaen til Mo er, oppleves som litt for enkelt. Dialogen faller litt sammen her, virker ikke like troverdig som i resten av boka. Men all den tid dette ikke tar mer enn én side i boka, er det et mindre problem.

”Happy” er en bok å være ny i klassen, men også om det å miste noen man elsker høyt.