- Jeg får en idé. Den begynner som et lite snøfnugg og ruller så rundt i tankene mine til den har vokst seg så stor at den er en håndterlig snøball.
- Jeg skisser ut romanen. Hva er hovedtrekkene, hva skal skje og hvor? Hvem handler det om og hvorfor? Hvor begynner jeg, hvor slutter jeg? Hvilken tid skal jeg bruke, hvis øyne skal fortellingen sees fra?
- Jeg skriver en disposisjon. I den første romanen var det en eller to korte setninger til hvert kapitell. Til det nåværende prosjektet har jeg skrevet en 200 punkts liste, denne er så gjennomtenkt at jeg faktisk har skrevet hele fortellingen i denne disposisjonen.
- Jeg skriver for hånd. Det aller første utkastet skriver jeg for hånd. Dette er nytt for denne romanen. Jeg tar med meg penn og papir og disposisjon og setter meg ved stuebordet og skriver. Noen dager skriver jeg 400 ord, andre dager 1200, men jeg forsøker å skrive minst 500 ord hver dag. Eller... Målet er alltid å skrive hver dag, men hverdagen og livet legger stadig hindringer i veien slik at den daglige skrivingen som oftest ikke blir mer enn en vakker drøm.
- Jeg skriver inn på PC. Så fort jeg har skrevet ferdig dagens håndtekst, skriver jeg den inn på PC. Dermed får jeg også gjort en kjapp førsteredigering. Jeg skrev rett inn på PC før, men har oppdaget at denne prosessen fungerer bedre for meg.
- Jeg leser gjennom den ferdige teksten. Jeg marker tunge setninger, rare fraser, dårlig dialog, enda mer dårlig dialog, underlige karaktertrekk som ikke fungerer, mer dårlig dialog, hopp i logikken etc.
- Jeg legger teksten i en skuff og tar den frem nå og da for å pine meg selv. Dette siste punktet håper jeg å endre med dette prosjektet til: Jeg redigerer. De to første romanene hadde rett og slett ikke nok egenverdi til at det var verdt å forsøke å redigere dem inn til noe leslig. Og nei, det har ikke noe med at jeg er overdrevent selvkritisk, men at jeg har lært å se på tekstene med et distansert øye. (Og fy og fy som de to førstefødte babyene mine stinker!)
Det er min prosess. Den funker for meg (ja, bortsett fra det siste punktet da...), og det er den eneste som teller. Det hadde vært moro å høre litt om andres måte å skrive på også, så fortell gjerne om din prosess i kommentarfeltet.
5 kommentarer:
Min måte:
Eg får eit bilete. Eg skriv ei setning, kanskje fleire. Kanskje til meg sjølv på mail, kanskje i notisboka eg har i veska, eller inn på pc-en heime. Eg samlar på slike snuttar. Ein dag kan eg få bruk for dei.
Eg skriv ei scene, fleire scener. Nokre passar saman, andre ikkje. Eg kan byrje skrivinga med den midterste scena, for så å arbeide meg framover og bakover utifrå den. Eg skriv sjeldan kronologisk.
Eg kan lage skisser over ideen, karakterane, kva som kan kome til å skje i historia, men eg forsøker å halde det litt ope, vente og sjå kor teksten vil hen. Eg er streng i redigeringa, pirkar på orda, kuttar og kuttar. Eg skriv ikkje lange tekstar, ikkje lange setningar.
Eg forsøkre å finne dei gode bileta, dei ingen andre har brukt før. Eg forsøker at kvart ord skal bety noko, ikkje fyllstoff, ikkje pjatt, ingen transportetapper. Eg les dramaturgi, og forsøker å utvikle konfliktlinjer mellom karakterane, og bygge opp spenningskurver i teksten. Eg arbeider poetisk med språket og forsøker å kalle fram bilete hos lesaren gjennom orda. Dersom eg brukar dei rette orda, kan få ord få lesaren til å føle noko, sjå noko. Det er mitt mål. Eg tel aldri ord.
Takk, Aina. Jeg synes det er spennende å lese hvordan andre jobber og finner frem til arbeidsmetoder som fungerer for dem.
Jeg kjenner meg igjen i billeder, setninger og skisser som kommer rekendes fra ingensteder, og som kan bli til noe mer senere. Jeg har alltid en notatblokk i veska, ved pulten og ved senga, og prøver å fange de småideene og bildene som flyger forbi. Noen ganger kan en abstrakt setning bli en liten fortelling, og romanen jeg skriver på nå startet med et fotografi av ei jente. Så henger fantasien seg fast i noe, spinner videre, og plutselig vokser noe lite seg til noe større.
Her om dagen lurte jeg litt på hvordan jeg skulle kunne begynne å skrive på en lengre tekst uten å miste oversikten før jeg i det hele tatt begynner.. så takk for tips :)
Mitt tips er å dele opp manuset i fleire tekstfiler medan du jobbar, slik kan ein forholde seg til la oss seie 30 sider i kvart dokument, i staden for hundrevis. Lettare å halde oversikta og å jobbe med heile teksten. Kanskje finst der naturlege skille i teksten i utgangspunktet?
Enig, Aina. Å bruke flere tekstfiler er et utmerket tips. Jeg pleier vanligvis å ha en tekstfil per kapittel.
Jeg bruker disposisjon når jeg skriver, men den behøver ikke være ferdig før jeg begynner på selve skrivingen. Først får jeg en ide, vanligvis er det en karakter heller enn en ide til et handlingsforløp. Handling følger karakter, om du vil. .
Skrive gjør jeg helst på dataen, mest fordi håndskriften min blir nærmest uleselig når det går fort. Har alltid en penn for hånden, i tilfelle jeg får en god ide når dataen ikke er tilgjengelig.
Legg inn en kommentar