Forfatterskoler: bra eller en uting?

Er det positivt eller negativt at forfatterspirer lærer grep og teknikker gjennom forfatterskoler og skrivekurs?

Binka åpner opp til debatt i en kommentar til innlegget Aschehougs forfatterskole. Binka spør:

Hva synes dere om dette med skriveskoler? Skaper det ikke litt sånn "skolerte" forfattere? Det er vel ikke så bra?

Jeg synes ikke det er noe negativt ved at forfatterspirer lærer seg håndverket, og jeg har skrevet litt om dette tidligere i innlegget Å lese om å skrive. Jeg har rett og slett problemer med å forstå hva det negative skulle være. Hvis det er sånn at du ender opp som en 'skolert' forfatter ved å ha gått på forfatterskole, så er du kanskje slik anlagt at du gjør det du blir lært, men ikke mer. Men ligger da problemet hos skolen, eller hos deg?

Og jeg skjønner heller ikke hvorfor det er OK og akseptert for malere, fotografer, skulptører, musikere, sangere, tekstforfattere å utdanne seg og lære seg faget, men ikke for forfattere? Er skapelsesprosessen til en maler eller en komponist mindre hemmelighetsfull og mystisk enn for en forfatter? Jeg tror ikke det.

Hva mener dere andre? Kjør debatt!