Den ene fasen etter den andre

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, er jeg en systematiker når det gjelder tilnærmelsen til stoffet. Jeg skriver kronologisk og jeg skriver etter en nøye oppsatt disposisjon.

Jeg bruker en disposisjonsmetode som kalles fase-metoden, eller ”It’s just a phase”. Metoden er utviklet og beskrevet av Lazette Gifford, og for en utfyllende forklaring bør du lese teksten som jeg lenket til over.

Kort fortalt går fase-metoden ut på at du setter opp en veldig nøyaktig disposisjon. Du nøyer deg ikke bare med å skrive stikkord om hva som hender (Julia reiser til Kåre), du setter gjerne inn detaljene som er relevante også. Hvordan kommer Julia seg til Kåre, hvilke tanker gjør hun seg underveis, møter hun noen, hvem, hva sier de til hverandre?

Fase-metoden er altså å skrive ned hele skjelettet til fortellingen før du begynner den virkelige skrivingen. Det meste av den kreative delen skjer i utviklingen av disposisjonen. Det er her karakteren finner det meste av formen sin, og hvor sidehistorier flettes inn i hovedfortellingen.

For meg tok denne delen av skriveprosessen tre måneder (etter at jeg hadde latt ideen til fortellingen utvikle seg i tankene min i 3-4 måneder først). Jeg brukte notatkort og skrev ned faser i hovedfortellingen og faser i to underfortellinger på disse kortene. Deretter stokket jeg dem rundt, lekte litt frem og tilbake med dem, til jeg fant den formen som ga mest mening. Fase-disposisjonen til romanen jeg jobber med nå strekker seg over 13 sider, 200 punkter og 8 000 ord (eller ei noenlunde lang novelle).

Lazette Gifford hevder at hun med denne metoden kan skrive ut boka på noen få uker. Ikke så for meg. Jeg bruker fremdeles lang tid på å skrive. Men fase-metoden har hjulpet meg på detaljene. Tidligere har jeg rast gjennom fortellingen fordi jeg har vært så utålmodig med å få den fortalt. Med fase-metoden har jeg allerede fortalt historien innen jeg starter, og dermed har jeg større ro til å gå inn i detaljene under selve skriveprosesssen.

Mange rygger bakover i skrekk når jeg forteller om fase-metoden. De synes det er utenkelig med disposisjon, og spesielt en så detaljert disposisjon, og det er greit. Jeg har ingen tro på at én metode kan fungere for alle, men jeg tror alle kan finne én metode som passer for dem. Og halve moroa er jo å leke seg frem, prøve nye ting, se hva som fungere, og hva som slettes ikke duger for en selv.

Romanen jeg skriver nå er forsøkskaninen når det gjelder fase-metoden, men jeg tror ikke det blir med denne ene gangen. Jeg trives godt med denne formen for disposisjon, og kommer nok til å holde fast ved den og heller til å leke meg med andre deler av skriveprosessen fremover.