Pippa måtte innrømme at hun likte huset.Det var en av de nyere boenhetene, fikk de høre. Oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, mikrobølgeovn, elektrisk komfyr; alt var nytt. Teppegulvene; nye. Septiktanken. Taket.
Dette er en av de kjedeligste starten på en roman jeg noensinne har lest. Heldigvis tar Pippa Lees hemmelige liv seg litt mer opp etterhvert. Den blir likevel aldri noen høydare - det er en grei, lettlest bok om Pippa, som er i femtiåra og gift med den 30 år eldre Herb. De flytter inn på et område for gamle mennesker, Pippa begynner å gå i søvne, og så får vi bakgrunnshistorien hennes.Rebecca Miller, som har skrevet boka, begynner med å fortelle om Pippa i tredje person, men når vi skal få barndoms- og ungdomsfortellinge om Pippa, velger hun å bruke førsteperson, før vi igjen er tilbake hos tredjepersons-Pippa. Jeg kan se at grepet på en måte gjenspeiler den fremmedheten dagens Pippa føler i sitt eget liv, men likevel fungerer ikke dette skiftet i fortellerståsted for meg.
Pippa Lees hemmelige liv er ei lettlest, uforpliktende bok, som jeg vil tro egner seg godt på reiser. Dette er ei midt-på-treet bok som hverken vil stå igjen som årets beste leseropplevelse eller årets bokkalkun. Derimot er det ei av disse dugandes gjennomsnittsbøkene som hos meg har en tendens til å gå rett i glemmeboka etter noen måneder.
PS: Mange er uenig med meg i dette. Bloggeren Knirk likte boka godt, og Janke er for eksempel mye mer begeistret enn meg. Men selv om vi deler syn på mange bøker, må jeg nok si meg uenig når hun hevder denne boka er i klasse med Hustvedt på sitt beste. Men det er halve moroa med bøker - å diskutere dem med andre og være litt uenige iblant.




