"Kaprersanger" av Erik Honoré

Jeg har et aldri så lite leseraptus for tiden og pløyer gjennom bøker som om det var fare for at de alle skulle forsvinne i morgen. Sist ut i rekken er Kaprersanger av Erik Honoré.

Første setning:

Da Lisa spaserer inn på Habib café denne torsdagsettermiddagen midt i november, er det ingenting oppsiktsvekkende ved hennes entré, hvis man ser bort fra det faktum at hun har vært død i fire måneder.

David Remer er tidligere musikkjournalist, nå informasjonskonsulent i legemiddelfirmaet Scandic Pharma og singel etter at samboeren forlot ham et par år tidligere. Livet rusler av gårde for David, inntil han en dag tilfeldigvis kommer over en dødsannonse. Lisa Seress, en kvinne David hadde et kortvarig forhold til noen måneder tidligere, er død. David oppdager at han knapt husker Lisa og, uvisst av hvilken grunn, begir seg ut på en jakt etter henne post mortem. Det fører til noen underlige møter, rare opplevelser og merkverdig oppførsel av vår mann David.

Dette er ei bok som ikke betyr noe. Når jeg la den fra meg, husket ikke hva den handlet om før jeg åpnet den igjen, så betydningsløs var historien for meg. Og likevel koste jeg meg under lesingen. Jeg innbiller meg at forfatteren har hatt det gøy når han skrev denne boka, det er en slags fortellerglede som smitter over på meg som leser og gjør at jeg hadde det moro under lesingen. Og det er jo verdt noe i seg selv.

"Skugga-Baldur" av Sjón

Første setninger:

Myrrøde rever er så vidunderlig like lavasteiner at det er helt forunderlig. Når de ligger inntil dem om vinteren er det umulig på skjelne dem fra selve steinene, ja, mye vanskeligere enn med disse hvite som det alltid slår skygge i eller som kan skimtes gulaktige mot skaren.

Det overrasker meg hvilke fordommer man (altså: jeg) iblant har om enkelte bøker. Skugga-Baldur av islandske Sjón fristet bare ikke, tross positive omtaler. Jeg hadde av en eller annen grunn fått det for meg at dette var en krimroman, og det gadd jeg bare ikke bruke tid på. Hvorfor kom den fikse ideen fra? Skugga-Baldur er jo så langt fra en krimroman man kan komme.

Samtidig synes jeg baksideteksten som Tiden Norsk Forlag har gitt romanen er ganske misvisende:

En jente med Downs syndrom blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. Hun er gravid, kaller seg selv Abba, men ingen vet hvor hun kommer fra. Den unge naturvitenskapsmannen Fridrik B. Fridjónsson tar henne med seg hjem til sine avdøde foreldres fattigslige boplass. Men Abba nektes innpass i kirken - presten Baldur Skuggason misliker åndsvake som forstyrrer messen. Når Abba dør, får Fridrik anledning til å ta hevn over presten. Baldur Skuggason setter ut å revejakt i det snøkledde islandske landskapet, og historien tar overraskende vendinger.

Jeg kan da ikke ha feillest boka så mye? Det er da ikke Fridrik som hevner seg på Skugga-Baldur?

Åkke som, boka er velskrevet og poetisk, og Sjón klarer å bibringe stemningen fra den islandske naturen, den store stillheten i dette folketomme landskapet, på en suveren måte. Dessverre var ikke det riktig nok for meg. Jeg skulle heller lest mer om botanikeren Fridrik og Abba med Downs syndrom enn alle sidene - vakre som de dog var - om presten på revejakt.

Det er ikke ofte jeg merker meg en enkelt setning i en roman, men dette første møtet mellom Fridrik og Abba, som sitter fanget i kummerlige kår, synes jeg er nydelig:

Hun i hjørnet ble oppmerksom på ham. Hun så opp og stirret ham rett inn i øynene; hun smilte og smilet hennes fordoblet verdens lykke.

"Om det bare ville snø i helvete" av Jon Ewo

Akkurat nå - mens du leser dette - blir en soldat på fjorten år tatt til fange og halshugget med en bredbladet kniv.

Det er ikke tvil om at Jon Ewo skriver godt, men det er ikke nok til å frelse meg på denne boka. I Om det bare ville snø i helvete møter vi hovedpersonen Hopper. Han er 16 år og i fem år har han ventet på at faren skal våkne opp fra koma. Ikke rart han synes livet er grått. Men en surmulende sekstenåring var likevel ikke rette grepet å starte boka med for å vekke lysten til å lese videre - ikke hos denne voksne leseren i alle fall. Men jeg siden boka er på tynne 125 sider, bestemte jeg meg for å lese den åkke som.

Og kanskje har forfatteren tenkt det sammen, for etter å ha latt Hopper surmule litt mer over mora som har fått seg kjæreste i et forsøk på å la livet gå videre, sender han Hopper til en kompis, som ender opp med å bli skambanket av en ung lånehai. Dermed må Hopper og en annen kompis flykte fra bølla, noe som ender opp med at Hopper blir påkjørt - og dør? I dette vakuumet oppdager den døde (?) usynlige Hopper at han har uante evner - han kan nemlig lese livet til mennesker han berører. Og han oppdager at kompisen snart vil dø - om han ikke klarer å endre skjebnen. Og så springer han litt rundt for å prøve å fikse det.

Hvis denne fremstillingen virker litt hoppende og ubestemmelige, så er det en ganske korrekt gjengivelse av hvordan jeg oppfattet historien. Jeg skjønte rett og slett ikke hvilken fortelling Ewo egentlig ville fortelle.

Det er ikke alle valg forfatteren har gjort som gir like mye mening for meg. Handlingen er lagt til et oppdiktet sted, Tycho, hvor alt er stort sett som en hvilken som helst norsk by, bare at stedene har andre navn. Og samtlige karakterer har engelskklingende navn. Hvorfor? Er det fordi det skal låte bedre når bøkene oversettes? Eller er det kult, lizzom, fordi ungdommen bruker jo så mye engelsk, innit? Eller skal det lette litt på alt det misantropiske som gjennomsyrer boka, trøste leserne med at det hender jo ikke her?

Hva Ewo selv mener om boka, kan du lese her.

"Camille" av Odd Klippenvåg

En av fordelene med å ha så mange uleste bøker stående i bokhylla (jeg hentet nylig hjem 60 bøker fra biblioteksalget), er at det er lettere å la bok og tid finne hverandre. Hadde jeg lest Camille av Odd Klippenvåg ved en annen anledning, ville jeg kanskje slettes ikke likt den, men nå sto den der i hylla og nærmst ba om å bli plukket ut. Og så var det akkurat rette tid for Camille.

Jeg må med skam si at jeg aldri hadde hørt om Klippenvåg før jeg plukket opp denne boka på biblioteksalget. Og et hyggelig nytt bekjentskap har dette blitt også.

Camille handler om komponisten Camille Saint-Säens (nok et ukjent navn for meg), og er en del av trilogien Klippenvåg har skrevet om klassiske komponisters liv. Hele romanen foregår i en by i Algerie, der Camille befinner seg sammen med tjeneren Gabriel Geslin. Den aldrende Camille fører oss tilbake gjennom livet, fra oppveksten som vidunderbarn til alderdommen som en feiret komponist, gjennom erindringene, mens det i nåtiden i Algerie foregår et subtilt spill mellom ham og tjeneren. Dette er et flott karakterportrett, velskrevet og fortettet. Et lykkelig funn med tanke på at jeg plukket den med meg først og fremst på grunn av det sepiafargede omslaget.

"De få utvalgte" av Peter Høeg

Første setninger:

HVA ER TID?

Vi gikk fem etasjer opp mot lyset og fordelte oss på tretten rekker vendt mot guden som åpner morgenens porter. Så ble det et opphold, og så kom Biehl.
Hvorfor dette oppholdet?

Etter å ha lest og likt Frøken Smillas fornemmelse for snø var jeg velvillig innstilt til De få utvalgte av Peter Høeg, og til å begynne med likte jeg da også boka. Så gikk det raskt nedover, for dette var kjedelige greier.

På en dansk privatskole møtes tre barn som alle har sine problemer å bære på. Det de har til felles er en fiks idé om at skolen driver et komplott og at tiden er en komplisert greie. Høeg har noen interessante tanker her og der, men stort sett kverner han om og om igjen om dette tidsmaset som han aldri klarer å heve til noe virkelig interessant. Istedet gjentar han til det kjedesommelige det han allerede har sagt, som for å insistere på sannheten i det som sies.

I tillegg til at historien ikke fenget meg, slet jeg med språket. Jeg vet ikke om det skyldes oversettelsen eller Høeg, kanskje en kombinasjon av de to? Men jeg husker at språket lå litt i veien også i Frøken Smilla ... så jeg er tilbøyelig til å tro at Høeg har mye av "skylden" for dette. Stadig vekk måtte jeg lese om igjen en setning. Det er ikke det at språket er vanskelig, mer at setningene her og der "lugger". I det store og hele var ikke dette noen hyggelig leseropplevelse.

"Lynne" av Silje Vethal

Diktsamlingen Lynne av Silje Vethal både treffer og irriterer meg. Her er dikt som er besnærende og vakre i all sin underlighet, og her er dikt som for meg bare er irriterende sammenstillinger av ord som ikke gir meg noe.

Helge Torvunds omtale av boka kan du lese her.

"At the Water's Edge" av Pradeep Jeganathan

Første setninger:

The seats in the front were better than those in the back. First, because you could see and hear the teacher better, and also, because the benches weren't wobbly like those at the back of the classroom.

Med novellesamlingen At the Water's Edge av Pradeep Jeganathan vender jeg tilbake til Sri Lanka på min litterære reise. Når temperaturen bevrer rundt 3o-gradersmerket, passer det liksom fint å lese fortellinger fra dette krigsherjede tropeparadiset (ja, det er altså ikke krigen som er passende, men tropetemperaturene).

At the Water's Edge består av sju noveller som alle finner sted i, eller handler om, Sri Lanka. Krishna Yoganathan som vi møter i den første novellen, The Front Row, som setningene over er hentet fra, møter vi i flere av novellene, på ulike steder av livet. Selv om språket ikke griper meg, og boka virker litt hjemmesnekret med sine harde innrykk og trykkleifer, er det interessant å få små innblikk i livet på Sri Lanka, hvordan motsetningene mellom tamiler og singalesere kunne komme til uttrykk, hvordan en hverdag uten vår oljerike nasjons sikkerhetsnett kan utspille seg, hvordan restene av det britiske emperiet fremdeles henger i og farger landet på ulikt vis.