"Plattform" av Michel Houellebecq

Helt siden jeg leste om "Atomised" ("De grunnleggende bestandeler" heter den vel på norsk?) i England for mange år siden, har jeg vært nysgjerrig på Houellebecq, men av ukjente grunner har jeg ikke plukket opp en bok av ham inntil nylig. Da hadde den lokale bokhandleren etter-Mammut-salg, og jeg fikk "Plattform" til 15 kroner. Røverkjøp! Endelig skulle jeg få se hva alt oppstyret rundt Houellebecq var!

Vel, jeg har sett, og jeg skjønner det ikke. Og etter å ha kjedet meg gjennom 120 sider, gidder jeg ikke mer. Jeg har slått igjen boka uten å merke av hvor jeg sluttet å lese, for jeg har ingen planer om å vende tilbake til denne teksten. Livet er for kort for kjedelige bøker.

Kort fortalt handler romanen (eller de 120 siden av den jeg leste) om sexturisme: en fransk byråkrat med manglende sosiale antenner drar, etter farens død, på pakkereise til Thailand for å pule thaidamer. Jeg har en mistanke om at det kanskje er meningen leserne skal la se provosere av sistnevnte, men jeg er nok blitt for blasert til å gidde å la meg provosere av slikt.

Selv om det til en viss, begrenset, grad er interessant å se hvordan en antihelt fremstilles for leseren fortalt fra første persons synsvinkel, er det ikke nok til å holde interessen min oppe. Jeg synes historien er kjedelig fortalt, og språket er helt greit, rett frem, itteno mer enn det. Kanskje har jeg valgt meg feil bok til å representere Houellebecq? Kanskje leser jeg den til feil tid i livet? Eller kanskje er Houellebecq og jeg rett og slett ikke ment for hverandre. For dette var kjedelige saker.

Flere på Forfatterbloggen - både venstresideforfatter Caterina Cattaneo og høyresidedissident BowlingJesus - har uttrykt sin beundring for Houellebecq. Kanskje jeg bør ta meg en tur inn dit og spørre om noen der kan forklare meg greia med Houellebecq, for jeg ser den ikke.

"The Paris Review Interviews" volume 1

Jeg begynte å lese første av fire bind av "The Paris Review Interviews" i oktober i fjor. I går ble jeg omsider ferdig. Det er ikke det at den er tunglest, men siden det er en samling intervjuer, er det lett å lese ett intervju, legge boka til side, og komme tilbake til den en måned senere.

[Writing] is goddamn hard. Nobody really cares whether you do it or not. You have to make yourself do it. I'm very lazy and I suffer as a result. Of course, when it's going well there's nothing in the world like it. (Robert Stone)

I over et halvt år har The Paris Review intervjue noen av verdens fremste forfattere, og i denne boka har de samlet 16 av dem. Her finner du navn som Dorothy Parker, Truman Capote, Ernest Hemingway, Saul Bellow, Kurt Vonnegut og Joan Didion.

Writing a novel is like working on foreing policy. There are problems to be solved. It's not all inspirational. (James M. Cain)

Intervjuene har gjerne foregått over flere dager, og er presentert som Q&A. Som forfatterne, er intervjuene morsomme, kjedelige, alvorlige, uhøytidelige. Intervjuet med Vonnegut var, ikke uventet kanskje, en av de morsommere tekstene, mens intervjuet med redaktør Robert Gottlieb var blant de mest interessante.

If you make people laugh or cry about little black marks on sheets of white paper, what is that but a practical joke? All the great story lines are practical jokes that people fall for over and over again. (Kurt Vonnegut)

Men det er én ting jeg savner i de fleste av disse intervjuene, og det er mer stoff om selve skrivingen. Jeg må innrømme at det er skriveprosessen som interesserer meg i forfatterintervjuer, ikke biografien deres. Derfor vil jeg heller lese om de bruker penn eller PC, om de skriver organisk eller plotter nøye, om forfattere de beundrer og forfattere de ikke kan fordra osv, enn å høre om foreldre, religion, reiser.

Never demean yourself by talking back to a critic, never. Write those letters to the editor in your head, but don't put them on paper. (Truman Capote)

Likevel, "The Paris Review Interviews" er en fin bok å ha stående i bokhylla for alle oss som liker å lese om forfattere nesten like mye som vi liker å lese det de skriver. Med 500 sider - og flere bind å gå løs på om de faller i smak - har du nok lesestoff for en tid fremover. Bind to er ute nå, og inkluderer intervjuer med bl.a. Graham Greene, Stephen King, William Faulkner og Toni Morrison.

Read anything I write for the pleasure of reading it. Whatever else you find will be the measure of what you brought to the reading. (Ernest Hemingway)

"Brideshead Revisited" av Evelyn Waugh

Jeg er omsider ferdig med “Brideshead Revisited" av Evelyn Waugh og er ikke særlig fornøyd.

The most nostalgic and reflective of Evelyn Waugh's novels, Brideshead Revisited looks back to the golden age before the Second World War. It tells the story of Charles Ryder's infatuation with the Marchmain family and the rapidly disappearing world of privilege they inhabit. Enchanted first by Sebastian at Oxford then by his doomed Catholic family, in particular his remote sister, Julia, Charles comes finally to recgonize his spiritual and social distance from them.

“Brideshead Revisited" er en kultbok blant noen, men selv om jeg har sans for Waugh, falt ikke denne i smak. Jeg sitter igjen med en følelse av ikke helt å vite hva det er jeg har lest, hva det er meningen den skal handle om. Utilfredsstillende.

Første setning:

When I reached 'C' Company lines, which were at the top of the hill, I paused and looked back at the camp, just coming into full view below me through the grey mist of early morning.

Romanen har vært filmet som tv-serie med bl.a. Jeremy Irons, og kommer også som film senere i år.

Skrivegruppe

I fjor høst gikk jeg på skrivekurs hos Peter Serck. Tre av oss som møttes der, har bestemt oss for å holde kontakten, og siden februar har vi holdt skrivedager hver tredje uke. Og om jeg lærte en del fra Serck, lærer jeg enda mer nå.

Opplegget vi har valgt, er som følger:

• vi har tre uker mellom hvert møte til å skrive på tekstene våre - eller skrive noe helt nytt.
• én uke før møtet sender vi tekstene til hverandre og leser gjennom hva de andre har skrevet.
• når vi møtes, spiser vi lunsj og diskuterer litteratur, det kan være bøker vi har lest siden sist, intervju med forfattere vi har sett, priser som er delt ut, etc.
• deretter setter vi oss ned med tekstene og går gjennom hver enkelt i tur og orden, riser og roser, kommenterer og kommer med forslag.

Hele greia tar 3-4 timer, og det er utmattende, lærerikt - og ren luksus å få snakke litteratur og skriving så intenst en hel formiddag med andre som er like interessert. Jeg lærer mye av å lese de to andre forfatterspirenes tekster, og jeg lærer av å gå gjennom mine egne tekster i etterkant av møtene.

Det gjør skrivingen til en møysommelig prosess, og så langt har jeg ikke fått ned mer enn 7000 ord. Men det som kommer ut er bra. Jeg ser det selv. Det har en helt annen nerve enn det jeg har skrevet tidligere. Denne gangen har jeg troa.

Tagget: Side 123

Jeg har blitt tagget av Kristine Tofte / Avil:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Nærmeste bok er "Brideshead Revisited" av Evelyn Waugh. Setningene lyder som følger:

His constant, despairing prayer was to be let alone. By the blue waters and rustling palms of his own mind he was happy and harmless as a Polynesian; only when the big ship dropped anchor beyond the choral reef, and the cutter beached in the lagoon, and, up the slope that had never known the print of a boot, there trod the grim invasion of trader, administrator, missionary, and tourist - only then was it time to disinter the archaic weapons of the tribe and sound the drums in the hills; or more easily, to turn from the sunlit door and lie alone in the darkness, where the impotent, painted deities paraded the walls in vain, and cough his heart out among the rum bottles. And since Sebastian counted among the intruders his own consience and all claims of human affection, his days in Arcadia were numbered.

Puh! Setning nummer to var jammen lang! Og tilfeldigvis var dette et ganske fortellende utdrag fra romanen.

Jeg tagger: Lunacia, Jorid, Gunn Beate, Marian, og AnneMa.

"I tykt og tynt" av Hazel Rowley

"I tykt og tynt" er fortellingen om Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir og samlivet deres. Det er ingen biografi, og boka handler egentlig lite om de filosofiske temaene de er kjent for, men den gir likevel et interessant bilde av to av det tyvende århundrets fremste intellektuelle.

Denne boka gir et fascinerende bilde av Sartre, de Beauvoir og kretsen rundt dem. Forholdet mellom eksistensialistene og myteskaperne Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir kan kalles en fantastisk kjærlighetshistorie. De to elsket hverandre, men tok seg gjerne andre elskere. Noen ganger de samme. (CappelenDamm)

Jeg har lest romaner av både Sartre ("Kvalmen", trilogien "Frihetens veier") og de Beauvoir ("She came to stay" eller "Gjesten" på norsk) og deler av de filosofiske hovedverkene deres "Væren og Intet" og "Det annet kjønn", og har lenge vært fascinert av de to. Det var derfor interessant å få en sniktitt inn i gemakkene deres, og kanskje justerte det et noe idealisert bilde jeg har hatt av de to.

Jeg har aldri hatt sans for biografiske historier, men Rowley gjør en grei jobb med denne teksten. Den er både lettlest og lesverdig, men her og der skjemmes den av at Rowley forsøker seg på litterære virkemidler hun ikke helt behersker i forholdet til stoffet hun legger frem.

"Sterk sult, plutselig kvalme" av Trude Marstein

Etter å ha lest "Sterk sult, plutselig kvalme" og (det meste av) "Gjøre godt", kan jeg ikke annet enn å slå fast at Trude Marstein er en av de norske samtidsforfatterne jeg setter størst pris.

"Sterk sult, plutselig kvalme" er en samling av 65 fortellinger om menn, kvinner og forholdet de to kjønnene i mellom. Fortellingene er korte, som oftest bare en drøy side, de lengste er rundt tre sider. Og som i Gjøre godt, skriver Marstein uten bruk av avsnitt. Stort sett virker det bra, iblant må jeg lese en setning om igjen fordi sammenhengen blir litt uklar.

Marstein har et godt øye for detaljer, og hverdagslige hendelser og gjenkjennelige episoder får en ny vekt i måten hun henter ut detaljer og holder dem frem for leseren. Mye av styrken i tekstene ligger også i 'redigeringen', i hvor hun begynner og avslutter en tekst. En ellers rolig tekst kan få en spenning i seg ved at Marstein velger å slutte fortellingen der hun gjør.

Marstein fikk Tarjei Vesaas debutantpris i 1998 for denne samlingen.