"Pippa Lees hemmelige liv" av Rebecca Miller

Første setninger:

Pippa måtte innrømme at hun likte huset.Det var en av de nyere boenhetene, fikk de høre. Oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, mikrobølgeovn, elektrisk komfyr; alt var nytt. Teppegulvene; nye. Septiktanken. Taket.

Dette er en av de kjedeligste starten på en roman jeg noensinne har lest. Heldigvis tar Pippa Lees hemmelige liv seg litt mer opp etterhvert. Den blir likevel aldri noen høydare - det er en grei, lettlest bok om Pippa, som er i femtiåra og gift med den 30 år eldre Herb. De flytter inn på et område for gamle mennesker, Pippa begynner å gå i søvne, og så får vi bakgrunnshistorien hennes.

Rebecca Miller, som har skrevet boka, begynner med å fortelle om Pippa i tredje person, men når vi skal få barndoms- og ungdomsfortellinge om Pippa, velger hun å bruke førsteperson, før vi igjen er tilbake hos tredjepersons-Pippa. Jeg kan se at grepet på en måte gjenspeiler den fremmedheten dagens Pippa føler i sitt eget liv, men likevel fungerer ikke dette skiftet i fortellerståsted for meg.

Pippa Lees hemmelige liv er ei lettlest, uforpliktende bok, som jeg vil tro egner seg godt på reiser. Dette er ei midt-på-treet bok som hverken vil stå igjen som årets beste leseropplevelse eller årets bokkalkun. Derimot er det ei av disse dugandes gjennomsnittsbøkene som hos meg har en tendens til å gå rett i glemmeboka etter noen måneder.

PS: Mange er uenig med meg i dette. Bloggeren Knirk likte boka godt, og Janke er for eksempel mye mer begeistret enn meg. Men selv om vi deler syn på mange bøker, må jeg nok si meg uenig når hun hevder denne boka er i klasse med Hustvedt på sitt beste. Men det er halve moroa med bøker - å diskutere dem med andre og være litt uenige iblant.

Litteratur og politikk

Nei da, dette blir ikke noe innlegg om bokavtalen, Litteraturhuset, Brageprisen eller tilsvarende. Det er bare en leserapport fra den siste uka.

Jeg leser fortsatt på Shantaram av Roberts. Den ligger på nattbordet mitt, så den leser jeg på kvelden før jeg sovner og i helgene når jeg drikker morgenkaffen min i senga. Det går sakte fremover, og det er akkurat slik jeg liker det. Jeg koser meg nemlig så godt med denne boka, at det er helt i orden at den varer lenge.

I tillegg har jeg boka Pippa Lees hemmelige liv, som jeg leser i sofakroken i stua (hver bok, sitt sted). Den er lettlest og grei nok, men ikke like fristende å synke ned i som Shantaram.

Det har derimot blitt lite tid til Pippa de siste dagene. Nå har nemlig sofalektyren bestått av Rådmannens budsjettforslag for 2010. Og det verste av alt er kanskje det at jeg hygger meg med lesingen - til tross for det nedslående budskapet (kutt, kutt, kutt). Jeg leser med penn i hånden for å markere viktige avsnitt, og tar meg i å være fornøyd over at jeg ikke blir sittende og rette på språk og gramatikk samtidig.

I tillegg til romaner og budsjettforslag har jeg lest kursheftet til Venstreskolens trinn 2, og også det har vært lesestoff jeg har fordypet meg i med glede. Jeg har rett og slett tatt en helomvending - fra ikke å bry meg om politikk i det hele tatt, til å finne det så interessant at jeg bruker store deler av fritiden på det. Sånn kan det gå.

"Hvite hester" av Alice Hoffman

Første setning:

De bodde i Santa Rosa, i et hus hvor det alltid var mørkest om sommeren.

I huset i Santa Rosa bor Teresa sammen med de to eldre brødrene, Reuben og Silver, mora Dina som skyr solskinnet og drømmer om mytiske menn på hvite hester, og den misfornøyde faren King Connors. Boka starter som en oppvekstroman, med en vanskelig far og et påfølgende brudd mellom foreldrene, men den snor seg rundt og blir en fortelling om myten vi skaper for oss selv, om lengselens styrke, og om incest.

For storebroren Silver er en Aria, en av de mytiske mannsskikkelsene Dina har fortalt Teresa om i godnatthistoriene opp gjennom årene. Og bare Teresa forstår Silver og kjenner ham til bunns, og det oppstår en dragning mellom de to som ikke er av det sunne.

Alice Hoffman har en særegen måte å fortelle på. Samtidig som hun bruker detaljer, som roseduften som henger om Teresa, på en symbolsk måte, tegner hun også opp historien med grove strøk. Hun dveler ikke, lar oss ikke henge fast i tankene og nevrosene til karakterene, men lar årene seile forbi. Det var noe med denne fortellermåten som gjorde det vanskelig for meg å bli grepet i starten, som om Hoffman holder leserne litt på avstand til karakterene, ikke vil slippe oss helt innpå dem. Men når halve boka var lagt bak meg og jeg fortsatte å følge historien, så var det med ekte leseglede.

Hvite hester er ei bok som henger igjen i meg, like mye på grunn av Hoffmans grep som av fortellingen selv, og det har vekket en nysgjerrighet i meg. Jeg har lest Hoffman før, uten at jeg den gang har følt at hun har utmerket seg på den ene eller andre måten. Nå er jeg derimot nysgjerrig på hva annet hun har skrevet - og hvordan hun har skrevet det.

Utgaven jeg leste ble utgitt for 26 år siden. Det er ei bibliotekbok med datotavle og lånekortlomme. Den er gul i papiret og ryggen har begynt å løsne, og den har blitt lest av mange, mange mennesker opp gjennom årene. Jeg tar meg i å lure på hvordan de har møtt disse ordene som jeg nå har lest, hva har de tenkt når de har vendt om sidene og lest videre?

Det får jeg aldri vite, men jeg kan vite hva andre synes om boka og forfatteren. Det er nemlig takket være andre bloggere at jeg bestilte Hvite hester på biblioteket. I motsetning til meg synes f.eks. Knirk at hun kom nært innpå karakterene. Janke kaller Hoffman for magisk, og Jorid omtaler oppdagelsen av Hoffman som et lykketreff.

Dere som leter etter forfatterskolen...

... innstill letingen. Jeg ser nok at dere leter, dere som har en drøm om å bli tatt opp i Aschehougs forfatterskole i år, for "Aschehougs forfatterskole" og diverse andre varianter av disse ordene er de mest søkte nøkkelordene (38%) for googlere som havner på bloggen min.

Men jeg må skuffe dere: Det blir ikke noe fotografi og opptaksprøve til Aschehoughs forfatterskole i år.


PS: Her er et tips til dere googlere: Gå rett til kilden. Det er som oftest der du finner informasjonen kjappest og mest korrekt.

Tjukk og god kosebok

Ei bok for sofakroken mørke høstkvelder. 900 sider leseglede. Det er hva Shantaram er.

For et par uker siden etterlyste jeg en varm og fargerik roman. Ingalill og Marianne foreslå Shantaram, ei bok jeg også har fått anbefalt fra andre bloggere. Og takk for det - det var akkurat den boka jeg var på jakt etter, akkurat nå. Jeg har bare lest 300 sider til nå, så jeg har ennå 600 sider å glede meg til.

"Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna

Første setninger:

Finnenes mektigste fiende er mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet svever over dette ulykksalige folket, opp gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har så til de grader festet grepet at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten.

I Kollektivt selvmord takler Arto Paasilinna finnenes mismot og selvmordstrang på sin sedvanlige burleske måte. Her møter vi direktør Rellonen og oberst Kemppainen, to menn som begge prøver å begå selvmord i samme låve samtidig. Forsøkene mislykkes, og istedet bestemmer de to seg for å starte en interessegruppe for selvmordere.

De rykker inn annonse i avisa, og responsen er overveldende. 600 interesserte og deprimerte deltar på seminaret de to arrangerer, og det ender med at en hard kjerne på rundt 30 bestemmer seg for å begå et kollektivt selvmord. Det leder dem ut på en ellevill busstur gjennom Finnland, Norge og videre nedover Europa.

Jeg kan ikke helt tro hva jeg nå skal skrive, men ... jeg syntes denne boka var kjedelig. Jeg har tidligere lest Harens år og Den elskelige giftblanderske av samme forfatter, og jeg hadde rett og slett ventet meg mer. Jeg savnet både humoren og varmen som jeg fant i boka om giftblandersken. De siste femti sidene bare skumleste for å bli ferdig med boka, kun fordi jeg syntes det ville vært for ille å legge fra seg en Paasilinna-boka ulest.

Stopp datalagringsdirektivet